Foreldre – gode forbilder?
De aller fleste av oss møter våre foreldre som noen av de første menneskene vi blir kjent med når vi kommer til verden. Det kan hende at vi allerede har blitt kjent med lyder fra våre foreldre mens vi lå trygt inne i mammas mage, og at det derfor kjennes litt ekstra trygt å høre noe du kan kjenne igjen når du møter omverden for første gang.
Vi knytter oss bevisst eller ubevisst til våre foreldre fra et tidlig stadium, og enten vi vil det eller ei, så ser vi på våre foreldre som forbilder og rettesnorer for våre veivalg. Til å begynne med er vi sterkt avhengige av dem, rett og slett for å få næring, og etter hvert knytter vi oss til dem også gjennom lek og dialog.
Det er et hav av litteratur der ute som skal fortelle oss foreldre hvordan vi skal bli bedre foreldre, og hvordan vi skal hjelpe våre barn til å ha det bra. Det er garantert mange av disse rådene som hjelper, men det er tross alt bare råd. Alle barn er forskjellige, og alle krever sin type oppdragelse. Dette er heller ikke bare arvelig betinget, men har også sin rot i miljøet som barnet befinner seg i.
Oppdragelse er uansett et ansvar alle foreldre har. Det er ikke bare snakk om grensesetting, men også veiledning i hvordan håndtere medmennesker, kriser, samfunnet og hverdagens sorger og gleder.
Det er mange foreldre som sliter med «dessertgenerasjonen» av barn som vokser opp i dag. Barn som blir diagnostiserte, barn som faller ut av skolesystemet, barn som begynner med narkotika og kriminalitet. Det har blitt vanligere at barn og ungdom kommer på kant med loven, og vi som foreldre retter pekefingeren mot politi, myndigheter, skole og systemene. Men ærlig talt! Det er jo vi som har hatt den gylne muligheten til å forme og veilede våre barn til å bli gode, trygge og harmoniske borgere, og vi burde rette søkelyset mot oss selv!
Det er på tide at vi står opp og tar ansvar for våre egne, og slutter med navlebeskuende selv-medlidenhet. Dagens barn og ungdom har det litt for lett, og det er foreldrenes feil at de ikke har hatt nok å bryne seg på.
Så la oss ta et felles ansvar for den fremtiden våre barn og barnebarn skal stå i. La oss gi dem trygghet og god selvfølelse i vår kjærlighet og grensesetting. Det er tross alt både det som nytter og det barnet ønsker.